Jeanneauklubben

  • Forstørr
  • Standard skriftstørrelse
  • Forminsk
Feil
  • Feil ved lasting av nyhetsmatingsdata.
Hjem Nyheter Oceana melder : 26

Oceana melder : 26

E-post Skriv ut PDF

 

 

SCHNAPPY GODT NYTTÅÅR, BURUG…, SCHNUPPA (hikk) MI!          

Nyåret 2013  -   15. jan 2013

Jula 2012 er ute, det er forresten hele 2012 også, og det gikk jo bra jo! Til tross for at verden visstnok gikk under den 22. desember – heldigvis uten at vi ble involverte. Vi hadde heller ikke lagt opp til den store avskjedsfesten og lot sparepengene fortsatt stå utrykningsklare. Vi hadde vel et håp om at verden ville kreve cash når støvet hadde lagt seg! Men det ble ikke så mye støv rundt oss. Nordavinden var tøff nok til å holde det ryddig i seg selv, og rusket vårt var letthåndterlig!

Julaften ble feiret i sømmelige former, vi satt mere eller mindre molefonkne og kikket på hverandre og julepynten, det vesle røde juletreet, ikke større enn at jeg nesten kunne få det i lomma, (det raget om lag 25 cm), jule-duker og norske flagg, glitter og stas; riktig hjemmekoselig og lunt. Noen få pakkenelliker hadde ramlet av sleden og falt ned over oss, så barnebarna hadde heldigvis ikke glemt oss helt. Kvelden forløp tradisjonelt med vanlig stønning over magemålet som også denne gang ble for stramt. Vi hadde valgt kvelden for oss selv om bord mens felleskapet organiserte seanse på land.

For de fleste er det første juledag, Christmas Day, som er det viktigste. Da ble det felles samling og full pakke med kalkun, svinesteik og oksekjøtt – altså noe for enhver smak, flott tilberedt av det lokale bakeriet og brakt vårtfelles lokale i havna, fint pyntet for anledningen. Seansen var upåklagelig og ga minner for livet, en annerledes opplevelse med lyspyntede båter og god stemning.

Andre juledag, som engelskmennene kaller Boxing Day og visstnok refererer til den dagen den tidligere arbeiderklassen vandret rundt og samlet i bidrag i sine bokser, ble en spesiell flott dag medshortsforhold og fin spasertur til fyret ikke så langt unna (7,5km). Dessverre sørgelig for den unge harpunjegeren som omkom i havnebassenget utenfor. Vi så oppstandelsen og søket langs fjæresteinene og de omliggende sandstrendene. Bilen med klær, klokke og personlig eiendeler fantes fortsatt like ved lunch-bordet vårt – alltid sørgelig. Men en bekreftelse på at det stadig er farlig å leve ….

Nyttårsaften var det felles samling på en romslig Tex-Mex-restaurant, hvor det var booket mat og drikke i god tid. Allikevel ble det fullt av våre 40 deltakere fra havna, samt av tilsvarende antall private gjester i lokalet. De tre synlige av betjeningen hadde et svare strev med å produsere mat og få det ut til den riktige bestilleren. Vi var heldige og fikk ned den siste matbiten idet salutten gikk og nyttårsønskene haglet rundt bordet. Andre hadde viftet med bestikket og banket i bordet, men ga til sist opp å vente på serveringen. Personlig synes jeg det var et fornuftig valg, kroppsvekt og figur tatt i betraktning hos ham som var mest utsatt! Senere var det det sedvanlige hyl og skrål og vralting på dansegulvet før vi tørnet inn ved 01-tiden. Restauranten skulle holde det gående til 05-tiden, og de mest iherdige lurte på om det fantes noe åpent vannhull på veien hjem etterpå! JO, det MÅTTE det være – noe for de viderekomne!

Vi skvulpet hjem glade og fornøyde utpå natta, stadig med minner om tredje adventssøndag før jul hvor vi sang hjemlige julesanger. Vi skandinaver, med sveitsisk innslag, sang «Å nu er det jul igjen» osv, mens de fra «Down Under» (Australia, New Zealand etc) iført kort shorts og T-skjorte i kulden, med nesen blendet av med solbeskyttende plaster, ble liggende forkjølet i dagevis etterpå. Vi savnet nesten knikkersen og Selbu-vottene, så surt som det ble. Men skitt au, ei trivelig markering med minner vi ikke vil være for uten, ble det!

Så er det tilbake til slitet, vhf-sendinger med all slags opplegg. I morgen, 7. januar, er det grønnsaksmarked, felles instruksjon om wifi og strøm om bord kl. 1030. Matnyttige og gode tiltak. Uka er allerede fullbooket – og likere ser det ikke ut til å bli videre heller!

Så det er bare å komme seg ut av fillehaugen, få i seg kaffe & frokost og fortsette. I dag forsvant Sjefa på malerkurs, og jeg fikk fridag med å rigge om julebelysningen på targabøylen, få den i fine ovale ringer i den hensikt å belyse ombordsstigningsrampen. Havna er mørk, opplyst av blå punkter langs bryggekanten og vann- og lyspunktene, ikke til å gi tilstrekkelig bra lys ved ombordhopping. Kraftige vindrosser og litt skvalpesjø krever en god meters avstand fra betong-brygga og vi har ennå ikke organisert landgang i hekken. Det bør vi absolutt gjøre, for de fleste havner er plaget av svell som sender båten fram og tilbake og vanskeliggjør normal ombordstigning. Derfor bruker de aller fleste gangvei (fallrep, landgang) i baug eller hekk for ilandstigning – noe som er mere uvanlig i hjemlige trakter. Vi har som regel så god plass at vi ligger sidelangs og skrever over rekka ved i land- og ombordstigning.

Jo, tiden flyr fortsatt. Vi skriver 17. januar allerede og er i ferd med å lande i Norge for ett par uker. Mor fyller 90 og jeg vil ta del i bløtkaka, samtidig som det blir hyggelig å treffe igjen gamle kranglefanter og hilse på den oppblomstrende slekt. Det er mange vi så vidt har truffet og som er etablerte rundt omkring. Verden går som tidligere antydet fortsatt videre, vi blir tyngre og tyngre å ha med å gjøre. Så hei og hopp Norge, her kommer vi …. nyfriserte og rene!

Frisøren, ja, han holder til midt bortpå torget, hvor der er avstengt og ufremkommelig idet de lokale lager nytt torg. Det skal være i stil med resten av strandpromenaden, steinsatt i lyse firkantede blokker, avbrutt og krydret med sorte linjer og streker, flott gjennomført av dyktige fagarbeidere. Dette med heller og stein kan de. Natursteinen virker også passende bløt og er sikkert rimelig behagelig å jobbe med. IKKE norsk gråstein, nei! Så hele Torget skal pyntes. De er allerede godt i gang og vil trolig være ferdige i løpet av vinteren. Hele området er avstengt med kraftige gjerder, som de eldre lokale daglig klamrer seg til, mens de høylytt diskuterer det meste. Men arbeidet skrider tydeligvis framover. Det blir spennende å se hvordan de regulerer den til tider hektiske trafikken. ALLE skal jo hit også, pr bil ….

Midt oppi dette ligger bokhandleren som også selger røykesaker og aviser. Sjappa er tydeligvis et samlingspunkt, så mange gjør seg ærender dit, og vertskapet befinner seg ofte gestikulerende og skravlende på fortauet. I nabolokalet, med egen dør ut til fortauet – og inn i bokhandelen for den saks skyld – huses frisøren, som også selvfølgelig er bokhandler, en eldre krumneset, typisk italiener, kort i føttene og med kraftig hårmanke fra midt på skallen og bakover. Jeg peker på egen hår-pryd og gestikulerer spørrende. Han vifter mot stolen og slår på lyset, ikke et ord. Dette er en ren herrefrisør av den gamle sorten. Grovt inn-snekrede hyller og skap, to skikkelig gamle porselensvasker med kaldt og varmt vann, den ene kranen så velbrukt at forniklingen var slitt av over halve kranen og messingen lyste mot meg. Det hele må være fra mellomkrigstiden – eller før. På benken ved siden av fantes en metallboks, som en gammeldags brødboks, med en matt lys-plate i front. Foran det hele ei benkeplate og arbeidsplass for 2 frisører, i stoler av gamle-sorten, kraftig polstret rygg og armlener i skinn, grove metal fothvilere med gammeldagse snirkelmønster. Ærverdig og sjeldent i våre dager. 

Han åpnet boksen og plukket ut ei lita hånd-saks. Det lyste blått desinfiserende og jeg kunne se at han hadde 3 – 4 å velge mellom. Han plasserte meg i stolen og slengte over meg en kraftig beskyttende duk og startet opp, fuktet håret godt og strøk det bakover. Sjung, sjung, sjung, skrek saksa i hvert klipp mens han jobbet seg rundt ørene og nakken, dernest midt oppå skallen og videre pynting inne i øregangene og øyenbrynene. Vi ble så vidt avbrutt av gamle kunder, inne for å kjøpe aviser eller tobakk, noen gestikulerende skratt, og så tilbake til saksa. Ikke et ord. Ikke et utvekslende øyekast i speilet, men iherdig jobbende en god halvtime og vel så det, før barberkniven kom fram og stusset nakke og rundt ørene. Ingen elektrisk motorisert saks, kun den lille flipp-flipp-saksa som skrek hver gang den beveget seg over kammen og kuttet håret. Rundt omkring sto frisørsaker, barberkost og såpe, det var speil på begge vegger så jeg kunne følge med hårklippet så langt øyet rakk. Han gjorde seg ferdig og antydet at han ville ha opp i en duftende skvett av noe slag, ble avvist, ristet plagget og slapp meg løs – til den nette sum av 12,- euro (en veldig liten hundrelapp)! Han fikk 15,-.  Siste frisørbesøk hjemme kostet meg nær 400 norske!

Selv om sola varmer godt de få gangene hun er framme, er det tydelig vinter. Nordavinden er oftest på besøk, gjerne i dagevis, med kraftige byer og gjennomtrengende sno. I går fikk vi faktisk kraftig hagl med på kjøpet, men trøsta er når det snur, er temperaturen stadig på t-skjortenivå og «påskesola» varmer i fjeset. Men Saharastøvet griser oss til på dekk!

Fikk du ikke med deg forrige reisebrev fra Grydeland?

 

Sist oppdatert søndag 24. februar 2013 17:40  

Hovedmeny

Registrering

Din mening

Hva er viktigst for deg