Jeanneauklubben

  • Forstørr
  • Standard skriftstørrelse
  • Forminsk
Feil
  • Feil ved lasting av nyhetsmatingsdata.
Hjem Nyheter Oceana melder : del 6

Oceana melder : del 6

E-post Skriv ut PDF

“TOM FOR GASS!” – ja, ja, på`n igjen!

Denne delen av Biscaya virker livløs, noen få båter, seil- og fiskefartøyer, en fraktebåt ut fra Gijon. Lite liv rundt sjøen, bare noen få fugler. Vi har hatt flere kortvarige delfinbesøk, noen kjappe strøk og vips borte. Og i horisonten, noen kraftige blås og skygger av vannsøyler i det fjerne, sikkert ikke så langt, noe hvitt i sjøen. Hval? Om natten hørte jeg også kraftig pust like bak meg, men det ble med det.

Vindretningen hadde ført oss til Gijon. Vi fikk sjekket inn, fylt diesel og etablert oss på tilvist bryggeplass, roet oss ned med kaffe og nysgjerrige overblikk på dekk.

Og jaggu – der satt den hel…  fuglen og kontrollerte oss fra nabobåten. Det var tydelig at hun hadde planer om å mønstre på igjen. Hadde jeg skjemt henne SÅ bort? Sjefa hadde vært mere avmålt og holdt henne unna både det ene og det andre, mens jeg, lettlurt som jeg er, hadde jattet med og sørget for forpleining og snacks! Og gratisskyss attpå! Nei, iltre landingsforsøk ble avskiplet. Hun forsøkte å lande om bord hos naboen på styrbord side, men franskmannen avverget forsøket. 1 – 0 til frankrike, skrek han! Vill jubel!

Det måtte en skikkelig dask med en taukveil til for å rydde bort blindpassasjeren. Hun fant seg ei hylle i muren en 50 – 60 meter unna, joda ringmerker i begge ben, og fulgte oss med vaktsomme kast. Pønsket hun hevn? Hun fulgte oss vaktsomt i to døgn før hun forsvant. Antagelig stjal hun skyss videre med en annen båt? Ellers må hun, som oss, begynne å hable un poco espaniol?

Havnen i GijonGijon er en stor by etter romsdalske forhold. Den ligger på en tange, har en smal midje og vann, strender og båthavne, på hver side. Vi ble liggende på gjesteplass langs en diger molo. Jeg likte Gijon, passende anmasende, yrende natteliv og spetakkel. Vi kom der i slutten av det den spanske unggutten omtalte som den lange uka, ei dundrende festuke hvor ciderforbruket var enormt. Grønne flasker med alkoholisert, noe få prosent, eplesaftlignende drikke – som de lokale fortærte i STORE mengder. Særs populært å holde glasset veldig på skrått lavt nede, løfte flasken godt over hodet og tømme – og få strålen rett i glasset uten for mye søl. Dette har de gjort før! Kom aldri så langt at jeg fikk smakt skvipet, men må nok prøve meg ved en anledning!

Moloen hadde også et yrende liv. Tidlig om morgenen kom trimerne, så ny-oppdallede personer i alle aldre, dabbende til turgåere, med eller uten barnevogn og følge, syklister og ungdomsgjenger med rikelig tilgang på cider. Og de var utholdende! Startet tidlig på kveld og ga seg først etter at musikkstøyen fra alle skjenkestedene stilnet – og det var sent (eller tidlig – etter som man ser det). Og så klinende ungdommer eller mere sedate “voksne”; de hadde det ikke så travelt. Men mange gjorde sitt, også med hverandre. Forunderlig hvordan vi er bare det er nok cider og temperatur. Litt regn er heller ingen hindring!

Vi hadde tenkt å gå mandag morgen, men fikk vite at det var nasjonal helligdag, hvor alt var stengt og proviantering umulig. Avreise ble utsatt et døgn, og vi fikk oppleve det mest forrykende fyrverkeri en kan tenke seg – i hvert fall for en nordmann, som er vant med kinaputter og smellbongbonger!

Utrolig! Men så var også en hel bydel avsperret mens politiet monterte opp saluttene. Fyrverkeriet ble sendt opp i mørket ved 23-tiden. En svær småbåtflåte hadde forlatt havna for å bivåne det hele fra sjøsiden. Imponerende med de mange lanternene til sjøs og den fargesprakende himmelen med eksplosjoner som gjorde at du kjente båten sank i havet for hvert drønn. En opplevelse selv for meg som ikke er så opptatt av kuler og krutt.

Men nå har vi vel bare et eneste kjent spøkelse igjen. Shetlandoverfarten, rundingen av Skottland, Minchen, Irskesjøen, Kanalen og Brest er flere. Biscaya ikke minst. Unnagjort. Kun Cap Finisterre gjenstår. Der blåser det ALLTID – sier de. Vi forlot Gijon, og dro vestover, vel 60 mil mot La Corona, til Ria de Rivadeo, et lite innsmett i en elvemunning, med en skikkelig beskyttet bukt før man går under brua. Vi ankret sammen med en liten franskmann og hadde det fortreffelig – 4 meters flospring til tross. Men også her var det liv på stranda. Først badende, turgåere og så fiskere!

Spanskekysten mot Biscaya er brutal, med stedvis veldig høye, bratte fjellvegger rett ned mot havet, forrevne klipper og lite gjestmilde strekninger, en og annen bukt, eller ei strand, straks utbygd med hus, hjem og industri, gjerne høyhus. Men landskapet mykner vestover, blir lunere og åsene rundere og grønt er alt i dette regnfylte strøket. Vi passerte spanias nordvestligste punkt ved Concha da Dorna (eller Ria De Barquero) onsdag 17. aug kl. 1345 og var fortøyd i La Coruna kl. 2100.

Et viktig mål var nådd – krysse Biscaya i løpet av august. Nå står kosen for døren ….

Del 5 av denne historien finner du her.

Her finner du neste Oceana melder

Foto: Kjell Herskedal og Magnhild Grydeland

Sist oppdatert søndag 24. februar 2013 11:49  

Hovedmeny

Registrering

Din mening

Hva er viktigst for deg